Nok en hverdag

Idag er det torsdag og jeg jobber sent. Derfor passer det fint å utnytte morgenen med en god tur! Det er urovekkende varmt til februar å være, men jeg kan ikke annet enn å nyte det deilige været sammen med min flyvende hund.











I morgen skal vi trene lydighet med Stine og X'en. Det blir nok en interessant økt..!

Er det ikke rart - igjen...

2 måneder


3 måneder


4 måneder


5 måneder

Forige måned la jeg ut de tre første bildene for å vise hvor fort Mikkel har forandret seg. Tenkte det kunne være interessant å fortsette med det en gang i måneden - så her er en ny billedrekke - gamle bilder, men det er jo ganske interessant å se.

Søndag på Bygdøy

På grunn av at jeg glemte batteriet til kameraet sist helg, hadde jeg lyst til å dra tilbake og ta litt bilder. Været var strålende, ordentlig vårvær, men litt for mye sol for fotografering. Fikk allikevel noen brukbare. Min bestevenninne og hennes mann var med og det syntes både jeg og Mikkel var kjempestas!
















I sitt første møte med havet, vandret Mikkel rett i. Men bare opp til magen!


"Ikke særlig godt, dette vannet her."



Ofte prøver jeg å stille Mikkel opp for å ta bilder. De beste resultatene kommer imidlertid når han gjør det selv.











Jeg skulle ønske det alltid var helg slik at vi kunne gå på slike turer hver dag!

Morgentur rundt Sognsvann

Morsinstinkt

Kl. 09.09 - Jeg sitter på jobb - uten Mikkel. En av kollegene mine er allergisk og i det siste har det forverret seg, så selvsagt må hun prioriteres. Jeg vet jo godt at Mikkel kan holde seg i 8 timer uten problemer, så det skal nok gå bra, men allikevel ligger bekymringen og skyldfølelsen i magen på mor og gnager.

Ettersom Mikkel ikke skulle være med på jobb, luftet jeg han godt i morges. Vi gikk til en park rett i nærheten, der han fikk leke med en tøff storpuddeltispe som han har lekt med før. Plutselig dukker det tre store, svarte hunder opp fra hver sin kant. To hanner, sannsynligvis schäferblandinger, og en rottweiler tispe. Jeg ser opp og får øye på eieren, en liten, tynn mann som nok ikke er rusa for første gang. Han roper og hoier på hundene, men de reagerer ikke. Jeg har jo selv hatt en stor, svart hund, en dobermann, så jeg bør ikke være bekymret, men samtidig ser jeg at dette er en flokk som ikke har hatt mye sosialisering eller oppdragelse. Hannene er greie, men jeg ser at rottweilertispa legger an til bråk. Mikkel hilser pent, men ser at hun er dominant, så han gjør seg liten, legger ørene bakover og tusler videre. Det var visst ikke videre populært, for tispa brøler til og hopper oppå han. Sannsynligvis ville hun bare dominere, men det var da morsinstinktet slo til og jeg brølte "ØØØY!" mot tispa. Hun skjønte at hun hadde funnet sin overkvinne og gikk vekk. Mikkel vandret glad og fornøyd videre til puddeltispa, hvis eier plutselig var sent ute til jobb.

Litt action i morges, altså. Jeg må si at vi har hatt veldig lite uheldige møter med hunder så langt, tatt i betraktning mengden av hunder som finnes i området. Det er for det meste pubertale boxerhanner som generelt er de verste, men den dårligste erfaringen hadde vi med en Jack Russell for noen måneder siden. Det er første og foreløpig siste gang Mikkel har blitt regelrett angrepet. Heldigvis har det ikke satt spor.

Kl 20.25 - Da jeg kom hjem var Mikkel litt mer enn passe lykkelig, men ikke hysterisk glad - ingen ting var blitt ødelagt, sengen min lå nyoppredd og det virket i grunnen som om jeg ikke hadde vært borte en hel dag. Flink gutt!

Vi gikk rett ut for å trene litt lydighet. Jeg ser nå at jeg ikke har vært flink nok til å opprettholde det vi har øvd inn, for nå tror jeg vi må ta noen gode skritt tilbake. Han har rett og slett glemt en del. Det er ikke enkelt å finne en god balanse der vi trener lite nok til at han ikke blir lei og mye nok til ikke noe går tapt. Videoen fra han var 4 mnd er mye bedre enn det han presterer nå. Men det er OK. Vi skal tilbake dit og mye lengre! Han skal bare få lov til å ha litt fri for å vokse i fred, både i kroppen og i hodet. Men jeg tror nok at vi kan og bør legge inn noen flere lydighetsøkter her og der, bare for at han ikke skal glemme.

Dagens eskapader

En vanlig dag - vi dro på jobb og så fikk Mikkel leke litt med andre hunder på vei hjem.

"Så gjør vi så når vi går hjem fra jobb, går hjem fra jobb, går hjem fra jobb..."













Purdy, purdy...

Å eie en BIS-valp...

... er i grunnen akkurat det samme som før. Leken og skitten som vanlig!



Vi har mottatt mange hyggelige gratulasjoner. Vet ikke når vi skal stille igjen, men en ting er sikkert - herfra kan det bare gå en vei, og det er nedover! Hehe!

Debut i utstillingsringen

Vekkerklokka ringte 05.40 i morges. Nnnngh! Litt av en måte å starte en søndag. Hoppet i dusjen og hadde heldigvis gjort alle forberedelser i går kveld, så det var bare å hoppe inn en taxi. Det var her det begynte å gå galt. Taxisjåføren var snill og tilbød Mikkel å sitte foran med meg. Mikkel var nok ganske døgnvill og like før vi var framme på Oslo Sentralstasjon kjente jeg at det begynte å rykke i kroppen hans. NEIIII! Ettersom taxien hadde fine, nye skinntrekk på setene, ble jeg pent nødt til å kjøre hodet til Mikkel i fanget mitt, der han... spydde. Han hadde ikke spist frokost, så det som rant over jakke og bukse var det gule slimet som vi hundeeiere kjenner så altfor godt til. ÆSJ! Sjåføren satt stum, jeg tror det var av sinne. Vi kom fram, jeg tørket av de dråpene som havnet på setet og tipset rikelig.

Vi kom oss på toget og jeg forsøkte tørke Mikkels magesyre av buksene. Det så ut som jeg hadde tisset på meg. Herlig. Spiste så frokost (ferdigsmurt - flink jente!). Vel framme på Dal stasjon ble vi hentet av Veronika, som kjørte oss de siste kilometrene til Letohallen. Jammen var det stas å være på utstilling igjen, syntes Mikkel, SÅ mange hunder! Fant ringen, det var dommerbytte for andre gang og vi skulle dømmes av Knut Andersen, som jeg ikke hadde kjennskap til. Brukte litt tid på å børste over mors håp og trente litt.

Plutselig var det vår tur. Da jeg kom inn i ringen forstod jeg ikke om vi hadde begynt eller ikke og surra skikkelig. Men det gikk seg til. Mikkel ble veldig glad for at dommeren ville hilse på ham, og hoppet opp og ga han en suss på truten for sikkerhets skyld... Den andre påmeldte collie langhåret-valpen var en svensk tispe som jeg ikke var kjent med fra før. Hun fikk BIM, mens den gule og røde rosetten betydde visst at Mikkel var best i rasen. En gledelig overraskelse.


Takk for foto - Veronika Huseby

Kritikken lød:

Meget lovende. Meget godt hode med korrekte ører, øyne og bitt. Bra hals. Meget godt vinklet front. Korrekt beinstamme og front. Velviklet bakpart, jordfine steg. (Antar det skulle stå jordvinnende, mener jeg overhørte han si det)





Litt rådvill gikk jeg senere opp til sekreteriatet for å finne ut om gruppebedømmelsen. Fikk beskjed om at den startet kl 15. Klokken var på dette tidspunktet ti, så jeg var litt usikker på om vi skulle bli. Jeg kunne ikke se for meg at vi skulle få noen gruppeplassering. Men det endte opp med at vi ble, bare sånn "i tilfelle". Det viste seg også at vi vant en pokal for BIRet, det hadde jo ikke jeg tenkt på, en gang.

Det ble lenge å vente. Brukte tiden på å kikke på andre hunder, lufte litt, sove litt, trene litt og leke litt - spesielt var det en tre mnd gammel groenendael som ble bestevenn med Mikkel.

Så ble alle BIR-valpene ropt inn. Det skulle ikke dømmes grupper, kun BIR, viste det seg. Jeg antar at det var i alle fall 30 valper av forskjellige raser i ringen. Det fungerte overraskende bra. Vi ble plukket ut til første uttagning, sammen med kanskje 10 andre. Jeg syntes det var stas og regnet med at det var så langt vi ville komme. Overraskelsen ble dermed meget stor da vi plutselig var en av de 5 siste. Vi var dermed garantert res-BIS! Men vi ble ikke res BIS. Og ikke 4. BIS! Og ikke 3. BIS!!!!

Først nå tok jeg meg tid til å vurdere konkurransen, for jeg visste at resultatet allerede var avgjort. Bak oss sto en fantastisk velfrisert svart showig puddel. Så så jeg ned på Mikkel, som slettes ikke var frisert, med unntak av et par tak med kjøkkensaksa. Og tenk at han faktisk skulle bli 2. BIS!

Så hører man over høyttaleranlegget: "Og Best In Show valp blir... Collie Langhåret! Be Exclusive's Sea of Silence!" HVA??! Stakkars dommeren fikk et håndtrykk komplett med leversmak og Mikkelspytt. Det ble så tatt et BIS-bilde, og jeg håper å få tak i det fra Boxerklubben. Jeg gikk for å legge vekk den store rosa rosetten og blomstene, men så blir jeg minnet på at jeg har premier i ringen! En stor pokal og 7,5 kg valpefor.

Nå skal det sies at det er veldig hyggelig å få forsekker i premie. Men ikke like fullt så hyggelig er det når man må reise hjem med det og ikke har bil! Vi fikk heldigvis skyss til togstasjonen med Else, og dermed måtte en utslitt Mikkel og en utslitt meg streve oss gjennom en togtur, en vandretur gjennom sentrum og trikk hjem. Puh!


BIS-valpen på toget hjem.

Det var veldig hyggelig å kunne ringe oppdretter Britta og meddele at valpen hennes var blitt BIS. Jeg hadde virkelig håpet å kunne bringe gode nyheter til Danmark, og det kunne jeg virkelig.





For en dag, er alt jeg kan si (rent bortsett fra alt som allerede er sagt, altså!).


Takk for foto - Line Orlund

Hilsen trøtt Linda og trøttere Mikkel.