Morsinstinkt

Kl. 09.09 - Jeg sitter på jobb - uten Mikkel. En av kollegene mine er allergisk og i det siste har det forverret seg, så selvsagt må hun prioriteres. Jeg vet jo godt at Mikkel kan holde seg i 8 timer uten problemer, så det skal nok gå bra, men allikevel ligger bekymringen og skyldfølelsen i magen på mor og gnager.

Ettersom Mikkel ikke skulle være med på jobb, luftet jeg han godt i morges. Vi gikk til en park rett i nærheten, der han fikk leke med en tøff storpuddeltispe som han har lekt med før. Plutselig dukker det tre store, svarte hunder opp fra hver sin kant. To hanner, sannsynligvis schäferblandinger, og en rottweiler tispe. Jeg ser opp og får øye på eieren, en liten, tynn mann som nok ikke er rusa for første gang. Han roper og hoier på hundene, men de reagerer ikke. Jeg har jo selv hatt en stor, svart hund, en dobermann, så jeg bør ikke være bekymret, men samtidig ser jeg at dette er en flokk som ikke har hatt mye sosialisering eller oppdragelse. Hannene er greie, men jeg ser at rottweilertispa legger an til bråk. Mikkel hilser pent, men ser at hun er dominant, så han gjør seg liten, legger ørene bakover og tusler videre. Det var visst ikke videre populært, for tispa brøler til og hopper oppå han. Sannsynligvis ville hun bare dominere, men det var da morsinstinktet slo til og jeg brølte "ØØØY!" mot tispa. Hun skjønte at hun hadde funnet sin overkvinne og gikk vekk. Mikkel vandret glad og fornøyd videre til puddeltispa, hvis eier plutselig var sent ute til jobb.

Litt action i morges, altså. Jeg må si at vi har hatt veldig lite uheldige møter med hunder så langt, tatt i betraktning mengden av hunder som finnes i området. Det er for det meste pubertale boxerhanner som generelt er de verste, men den dårligste erfaringen hadde vi med en Jack Russell for noen måneder siden. Det er første og foreløpig siste gang Mikkel har blitt regelrett angrepet. Heldigvis har det ikke satt spor.

Kl 20.25 - Da jeg kom hjem var Mikkel litt mer enn passe lykkelig, men ikke hysterisk glad - ingen ting var blitt ødelagt, sengen min lå nyoppredd og det virket i grunnen som om jeg ikke hadde vært borte en hel dag. Flink gutt!

Vi gikk rett ut for å trene litt lydighet. Jeg ser nå at jeg ikke har vært flink nok til å opprettholde det vi har øvd inn, for nå tror jeg vi må ta noen gode skritt tilbake. Han har rett og slett glemt en del. Det er ikke enkelt å finne en god balanse der vi trener lite nok til at han ikke blir lei og mye nok til ikke noe går tapt. Videoen fra han var 4 mnd er mye bedre enn det han presterer nå. Men det er OK. Vi skal tilbake dit og mye lengre! Han skal bare få lov til å ha litt fri for å vokse i fred, både i kroppen og i hodet. Men jeg tror nok at vi kan og bør legge inn noen flere lydighetsøkter her og der, bare for at han ikke skal glemme.