Debut i utstillingsringen

Vekkerklokka ringte 05.40 i morges. Nnnngh! Litt av en måte å starte en søndag. Hoppet i dusjen og hadde heldigvis gjort alle forberedelser i går kveld, så det var bare å hoppe inn en taxi. Det var her det begynte å gå galt. Taxisjåføren var snill og tilbød Mikkel å sitte foran med meg. Mikkel var nok ganske døgnvill og like før vi var framme på Oslo Sentralstasjon kjente jeg at det begynte å rykke i kroppen hans. NEIIII! Ettersom taxien hadde fine, nye skinntrekk på setene, ble jeg pent nødt til å kjøre hodet til Mikkel i fanget mitt, der han... spydde. Han hadde ikke spist frokost, så det som rant over jakke og bukse var det gule slimet som vi hundeeiere kjenner så altfor godt til. ÆSJ! Sjåføren satt stum, jeg tror det var av sinne. Vi kom fram, jeg tørket av de dråpene som havnet på setet og tipset rikelig.

Vi kom oss på toget og jeg forsøkte tørke Mikkels magesyre av buksene. Det så ut som jeg hadde tisset på meg. Herlig. Spiste så frokost (ferdigsmurt - flink jente!). Vel framme på Dal stasjon ble vi hentet av Veronika, som kjørte oss de siste kilometrene til Letohallen. Jammen var det stas å være på utstilling igjen, syntes Mikkel, SÅ mange hunder! Fant ringen, det var dommerbytte for andre gang og vi skulle dømmes av Knut Andersen, som jeg ikke hadde kjennskap til. Brukte litt tid på å børste over mors håp og trente litt.

Plutselig var det vår tur. Da jeg kom inn i ringen forstod jeg ikke om vi hadde begynt eller ikke og surra skikkelig. Men det gikk seg til. Mikkel ble veldig glad for at dommeren ville hilse på ham, og hoppet opp og ga han en suss på truten for sikkerhets skyld... Den andre påmeldte collie langhåret-valpen var en svensk tispe som jeg ikke var kjent med fra før. Hun fikk BIM, mens den gule og røde rosetten betydde visst at Mikkel var best i rasen. En gledelig overraskelse.


Takk for foto - Veronika Huseby

Kritikken lød:

Meget lovende. Meget godt hode med korrekte ører, øyne og bitt. Bra hals. Meget godt vinklet front. Korrekt beinstamme og front. Velviklet bakpart, jordfine steg. (Antar det skulle stå jordvinnende, mener jeg overhørte han si det)





Litt rådvill gikk jeg senere opp til sekreteriatet for å finne ut om gruppebedømmelsen. Fikk beskjed om at den startet kl 15. Klokken var på dette tidspunktet ti, så jeg var litt usikker på om vi skulle bli. Jeg kunne ikke se for meg at vi skulle få noen gruppeplassering. Men det endte opp med at vi ble, bare sånn "i tilfelle". Det viste seg også at vi vant en pokal for BIRet, det hadde jo ikke jeg tenkt på, en gang.

Det ble lenge å vente. Brukte tiden på å kikke på andre hunder, lufte litt, sove litt, trene litt og leke litt - spesielt var det en tre mnd gammel groenendael som ble bestevenn med Mikkel.

Så ble alle BIR-valpene ropt inn. Det skulle ikke dømmes grupper, kun BIR, viste det seg. Jeg antar at det var i alle fall 30 valper av forskjellige raser i ringen. Det fungerte overraskende bra. Vi ble plukket ut til første uttagning, sammen med kanskje 10 andre. Jeg syntes det var stas og regnet med at det var så langt vi ville komme. Overraskelsen ble dermed meget stor da vi plutselig var en av de 5 siste. Vi var dermed garantert res-BIS! Men vi ble ikke res BIS. Og ikke 4. BIS! Og ikke 3. BIS!!!!

Først nå tok jeg meg tid til å vurdere konkurransen, for jeg visste at resultatet allerede var avgjort. Bak oss sto en fantastisk velfrisert svart showig puddel. Så så jeg ned på Mikkel, som slettes ikke var frisert, med unntak av et par tak med kjøkkensaksa. Og tenk at han faktisk skulle bli 2. BIS!

Så hører man over høyttaleranlegget: "Og Best In Show valp blir... Collie Langhåret! Be Exclusive's Sea of Silence!" HVA??! Stakkars dommeren fikk et håndtrykk komplett med leversmak og Mikkelspytt. Det ble så tatt et BIS-bilde, og jeg håper å få tak i det fra Boxerklubben. Jeg gikk for å legge vekk den store rosa rosetten og blomstene, men så blir jeg minnet på at jeg har premier i ringen! En stor pokal og 7,5 kg valpefor.

Nå skal det sies at det er veldig hyggelig å få forsekker i premie. Men ikke like fullt så hyggelig er det når man må reise hjem med det og ikke har bil! Vi fikk heldigvis skyss til togstasjonen med Else, og dermed måtte en utslitt Mikkel og en utslitt meg streve oss gjennom en togtur, en vandretur gjennom sentrum og trikk hjem. Puh!


BIS-valpen på toget hjem.

Det var veldig hyggelig å kunne ringe oppdretter Britta og meddele at valpen hennes var blitt BIS. Jeg hadde virkelig håpet å kunne bringe gode nyheter til Danmark, og det kunne jeg virkelig.





For en dag, er alt jeg kan si (rent bortsett fra alt som allerede er sagt, altså!).


Takk for foto - Line Orlund

Hilsen trøtt Linda og trøttere Mikkel.