Å løpe med de store gutta

Idag har det plutselig skjedd et lite gjennombrudd - det har gått opp et lys for Mikkel med hensyn til utgangsstillingen. Det syntes han er kjempestas og er så stolt at han til stadighet avbryter lek og omgang med andre hunder og kommer springende til meg og setter seg på plass helt inntil og helt rett med en feiende flott svenskeinngang. "Se hva JEG kan!" Er det rart man blir litt varm om hjertet? Det fine er at han plutselig har forstått det av seg selv, og selv om det sikkert plutselig blir glemt igjen, så vet jeg at det sitter der inne.

I morges hadde Mikkel et litt ublidt møte med en akita hanne. Det lot til å gå strålende, men da en tispe kom bort, la akitaen Mikkel i bakken med et brøl. Mikkel pep og det var i grunnen det, men han kom bort til meg og så oppriktig lei seg ut. "... Men jeg ville jo bare leke..." Ja, ja. I ettermiddag fikk han riktignok anledning til å plukke opp sitt sprukne hjerte da han lekte med tre tøffe gutter - en schäfer, en alaska husky og en rottisblanding. Da gikk det så det suste, selv om han måtte finne seg i å være femte hjul på vogna. Lykken er å løpe med de store gutta!