Dagen da Mikkel forsvant

I går kveld gikk vi kveldsturen som vi pleier, langs elven, der vi pleier å møte andre hunder og hundeeiere. Sant nok, vi traff på en kjent ekvipasje og hundene fikk leke fritt. De løp ned til elven for å finne ender, mens eieren og jeg slo av en prat.

Etter en stund kommer den andre hunden tilbake, men Mikkel er ikke å se. Jeg roper. Ingen Mikkel. Dette er slettes ikke normalt og vi ville ha sett ham dersom han hadde passert oss. Jeg går ned til elvekanten og kikker. Ingen hund i sikte. Jeg småjogger nedover med strømmen og roper navnet hans. Ingen våt hund på verken den ene eller andre elvebredden. Den andre eieren hjelper meg å lete og går oppover. En urolig følelse brer seg i kroppen - skal det virkelig ende slik? At Mikkel drukner den dagen han fyller 6 måneder?

Optimismen og pessimismen kjemper mot hverandre. "Selvfølgelig skjer ikke dette meg!" tenker jeg, men svarer meg selv umiddelbart "Men det sier jo alle som har opplevd en tragedie!".

Jeg småjogger med strømmen, under broen og nærmer meg mølla, der det er et stort fossefall. Har han blitt dratt med i fossen, er det over. Da er det heller ikke noe poeng i å løpe videre nedover. For sikkerhets skyld jogger jeg hjem. Det foregår konstruksjonsarbeider i bygården og det er derfor helt mørkt, for alle vinduer er dekket til. "Mikkel?" lyder det, ut i det mørke gårdsrommet. Da plutselig, hører jeg den rytmiske klirringen av et halsbånd - og JA! der kommer Mikkel travende mot meg fra døra til K-oppgangen, der vi bor. Han virket lettet og glad, akkurat som meg.

Vi fullførte turen vi hadde påbegynt, og jeg fant igjen damen som hadde hjulpet meg å lete. Kom fram til det at han nok hadde mistet synet av meg i mørket og raskt beveget seg hjem i stedet fordi han ikke visste hvor jeg hadde gått. Flink hund!